Det e [D]svart nov[Bm7]ember, havet [Em]knuse mot strand[G]
ein for[D]liste dr[Bm7]øm fra et [Em]sommargrønt [A]land.
Men eg [D]huske [Bm7]ennå vakre [Em7]Mary Mc[G]Kear,
longt [Bm7]vest i [Em]Tir n´a [A7]Noir [D]
Va du [D]drøm? Va du [G]te? Va du hud? Va du [A]blod?
Eg kan [D/F#]høyra deg [G]le. Eg kan [Em7]huska eg [A]lo.
Bakom [D]hori[Bm7]sontar, så for[G]vitra og [Em7]glir
e du [Bm7]mi, mi [Em]Mary [A7]Mc [D]Kear.
Når min [D]rustne kr[Bm7]opp går i [Em]bakkane [G]tungt
høyr eg [D]nåken [Bm7]hviska bakom [Em]vintrane [A]ungt:
Kom te[D]bage, [Bm7]venn, ifra [Em7]knepar og [G]svir.
kom ig[Bm7]jen te [Em]Tir n´a [A7]Noir.[D]
Kom te [D]hud. Kom te [G]sinn ifrå alt så e gr[A]ått.
Eg ska [D/F#]stryga ditt [G]kinn, gjera bl[Em]ikket ditt bl[A]ått.
For bak [D]hori[Bm7]sontar,så for[Em]vitra og gl[G]ir
eg e [Bm7]di, di [Em]Mary [A7]Mc [D]Kear.
Så når [D]Kvelden ko[Bm7]mme og eg [Em]stilt går om[G]bord,
og min [D]livbåt blir l[Bm7]åra i seks [Em]fot med jo[A]rd,
seil eg [D]vest i havet te [Bm7]Mary Mc[Em]Kear [G]
i det gr[Bm7]ønne [Em]Tir n´a [A7]Noir [D]
Te [D]drøm og te [G]kinn og ein himmel av tr[A]øst
kor [D/F#]allting e [G]sinn og eg høyre di r[Em]øst:
Hori[D]sontar finst [Bm7]ikkje.
Allt du [Em]tar på for[G]blir
Eg e [Bm7]di, di [Em]Mary [A7]Mc [D]Kear.
Det e svart november, havet knuse mot strand
ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
Men eg huske ennå vakre Mary McKear,
longt vest i Tir n´a Noir
Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blod?
Eg kan høyra deg le. Eg kan huska eg lo.
Bakom horisontar, så forvitra og glir
e du mi, mi Mary McKear.
Når min rustne kropp går i bakkane tungt]
høyr eg nåken hviska bakom vintrane ungt:
Kom tebage, venn, ifra knepar og svir.
kom igjen te Tir n´a Noir.
Kom te hud. Kom te sinn ifrå alt så e grått.
Eg ska stryga ditt kinn, gjera blikket ditt blått.
For bak horisontar,så forvitra og glir
eg e di, di Mary McKear.
Så når Kvelden komme og eg stilt går ombord,
og min livbåt blir låra i seks fot med jord,
seil eg vest i havet te Mary McKear
i det grønne Tir n´a Noir
Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst
kor allting e sinn og eg høyre di røst:
Horisontar finst ikkje.
Allt du tar på forblir
Eg e di, di Mary McKear.